Under overskriften «fersk i gamet» ble jeg oppfordret til å skrive litt om meg selv og mine jakt og hundeopplevelser. Jeg synes det er litt vanskelig, men gjør det etter beste evne.
Jeg heter Vegard Reitan, er 24 år og bosatt på Støren i Trøndelag. I det daglige jobber jeg i jernbanefirmaet Spordrift.
Min harejakthistorie starter vel før jeg selv kan huske. Hamiltonstøver har det vært i huset i hele min oppvekst. Jeg har blitt fortalt og sett bilder av at mine første harejaktturer ble tilbragt både i bæremeis og pulk. Det første jeg husker fra jaktturer er at jakta for meg dreide seg om sysler som bålfyring, pølsegrilling og hoppbakkebygging. En historie fra min barndom har jeg fått høre igjen mange ganger: På en jakttur kunne jeg fortelle at det å bruke hund på harejakt egentlig var bortkastet. En mye bedre ide var å legge ut gulerøtter som åte. Så kunne vi bare legge oss med hagla bak en busk og vente på at haren kom på åtet. Jaktformen ble aldri testet i praksis.
I et hjem med mye jakt og hundeprat fikk jeg etter hvert mere forståelse og interesse for selve jakta og hundearbeidet. I 16-17 års alderen var vi flere kompiser som dro på harejakt sammen. Da ble vi kjørt ut om morgenen og hentet til kvelds. Harejegerlivet ble straks enklere når førerkortet var i boks.
Noen bilder fra yngre dager
I 2019 var det et faktum at vi hadde en hund for lite her i huset. Nå var det tid for å anskaffe min egen hund. Da var det ikke noe alternativ å se etter noe annet enn Hamilton, årsaken til dette var vel at jeg er oppvokst med rasen og de jeg har vokst opp sammen med har vært trivelige både i skog og heim. Svein Arne Holthe hadde nylig paret sin Ronja med Hocky til Stig Rønsåsbjørg og jeg ble lovet en tispevalp der. Selv om ventetiden føltes lang, kom endelig dagen da Koloåsens Kaisa skulle bli med hjem. Selv om jeg hadde levd og jaktet med mange hamiltonstøvere, kjente jeg nok både på stolthet og ansvar da navnet mitt sto i eierbeviset.
I trønderlag har vi greit med hare, noe som kommer til nytte når valpen skal jages inn. Kaisa var 5 mnd. første gangen hun fikk se hare, den jaget hun bare noen hundre meter med lite lyd. Etter hvert kom det noen selvstendige uttak etter korte fotarbeider. Første haren fikk jeg skutt for Kaisa da hun var 6.5mnd. All min fritid ble (og blir fortsatt) brukt på Kaisa, og losene ble etter hvert både lengre og bedre. Drittdagene dukket naturligvis opp med jevne mellomrom, noe jeg har skjønt er en naturlig del av dette gamet. På snø er hun nå en stabil jager som kjører lange loser. På barmark har utfordringen vært tapsarbeidet. Litt for stor fart og uryddig tapsarbeid, men jeg har sett framgang den siste tiden. Noen overtramp på rådyr har hun hatt, men det har aldri vært noen lange rådyrloser så dette har ikke vært noe stort problem.
I dag har Kaisa oppnådd 2×1 ÅP, 1×3ÅP og 1×0ÅP på prøve, så får vi se om vi prøver oss på en eliteprøve etter hvert.
I utstillingsringen har det gått svært bra for Kaisa, der tok hun sine tre cert på 3 forsøk og med det NUCH.
Som familiehund er hun snill og grei dagen lang. Det har vel lett for å bli litt mye skryt når man skal skrive om egen hund. Men jeg er godt fornøyd med Kaisa, selv om det ikke gjelder alle dager. Kan vel skrive under på at dette ikke blir min siste Hamiltonstøver.
Når det gjelder jaktprøver er jeg i ferd med å utdanne meg til jaktprøvedommer. Målet er å fullføre dette i løpet av sesongen. Det å få dømme forskjellige hunder og raser tror jeg blir både interessant og lærerikt.
Dette får bli min hamiltonhilsen for denne gang.
God jakt til dere alle ønskes fra Vegard.
HAMILTONRINGEN 