TERJE SANDBERG.

                                

Hamiltonstøver i mitt hjerte                                

Tusen takk til ringen for forespørselen om å skrive noen ord om rasen Hamiltonstøver og mine hunder. 

                                                                                                

Harejakta har ligget mitt hjerte nær helt fra jeg klarte å gå såpass at jeg kunne være med på jakt. Tynnkledd, hutrende, bløt, kald og skjelvende med beskjed om å stå stille og holde munn er mine første minner fra harejakt. Bikkja, var som regel en dunker, jaget alt og ville aldri bli med hjem …… Farfar var hundefører, fagmann og leksikon. Når han gikk bort, da jeg var i 12-års alderen tok min onkel over som læremester. Slik harejaktas terminologi, språk og faguttrykk nedarves fra generasjon til generasjon utvikler kjærligheten og lidenskapen vi har til harejakta seg med oss og følger oss fra vugge til grav.

Jeg tror de fleste av oss har denne inngangen til harejakta – gjennom eldre slektninger, fedre og besteforeldre …… den ligger i blodet vårt. Der er kanskje derfor vi elsker denne jaktformen så høyt?

Svulryas Lynna f. 84 med harer i Østerdalen og Valdres. Lynna var ei svært velproporsjonert tispe med et flott hode.

At det akkurat ble Hamiltonstøver er ganske så tilfeldig egentlig. Etter flere dunkere, både i eget eie og sammen med min onkel, fikk han tak i en enslig tispevalp hos Leif Rolsdorph – Svulryas Kennel på Svulrya Finnskogen. Rolsdorph var ihuga Hamiltonmann, Oslokar, med eget terreng i Dalsbygda Os Østerdalen, et harejaktparadis. Hun hadde svært solid stamme. Mor var Lalabons Dixi og far Järvsjöbos Clunk. Svulryas Lynna, som hun het, ble en fantastisk jakthund. Født rådyrren, ærlig og svært påholden. Jeg tror det ble skutt over 130 harer for henne. Vi var løse på avtrekkeren den gangen. Hun startet på prøve en gang på barmark og jaget tapsfritt på en hare i over 2 timer rundt dommeren. Men tidlig september og en fersk dommer som ikke så haren, så det ble 0 premie …. Slik var det den gangen, dommeren skulle se losdyret. Dessverre ble det ikke noe valpekull etter Lynna – hun var svært maskulin i væremåte, så de hannhundene som prøvde seg møtte veggen ……

Den neste Hamiltonstøveren og den første jeg drev inn egenhendig har en spesiell plass i mitt hjerte. Lea gikk igjen som ensom valp igjen hos oppdretter Erling Midtbu på Eina. En svoren Hamilton entusiast. Jeg var rimelig blank på Hamiltonlinjer og avl, men leste meg opp på temaet og så et potensiale i kullet. Selv om ikke foreldrene var høyt premiert, var kullsøsknene deres det. Tero til Engelsåstrø, Rapp til Dahl, Stejas Jack til Pihl var solide nedarvere alle sammen. At Per Aaslund også tok en tispevalp der var også betryggende for en fersking som meg. Per kjente linjene godt gjennom sin far og onkel og de hadde hatt flere premierte hunder fra samme blod.

Norsk og Svensk JCH NUCH RR Lea f.1990 med harer fra Valdres og Østerdalen. Lea hadde ett flott drag i hodet.

For å gjøre en lang historie kort. Lea ble både norsk og svensk jaktchampion, utstillingschampion og fikk flere jaktpremierte avkom. Kullsøstra Trixi til Aaslund ble som kjent også dobbeltchampion og flere ganger prøvevinner på Romeriksprøva i september. En fantastisk barmarksdriver. Lea var først og fremst ei snøbikkje, sjøl om hun slo til og var nære NM plass på DM i Solør med 195 poeng på barmark 2.dag. Det ble mange morsomme opplevelser både på prøver og jakt med Lea. Hun ble min billett inn i Hamiltonmiljøet. Hun ble nr 2 på en storprøve i Sverige og Bir på hamiltontreffet i Bø 2000. Begge anledninger med svært hard konkurranse. Det ble mange jaktpremierte hunder etter disse to søstrene og i en periode var dette en dominerende linje i Norge. Tidenes kanskje beste Hamilton, Tanja til Oddvar og Morten Skjølås kommer herfra.

Jeg prøvde i flere år og få valpekull på Lea. Vi var i Sverige og prøvde oss uten resultat. Vi prøvde en hannhund fra Sverige, som det norske avlsrådet fikk til Norge for å utvide avlsbasen. Men ingen valper.

Da sier Tor Bjørnstad, som jeg hadde tett kontakt med den tiden, at sett henne igjen nede hos meg, så får vi se hva som skjer.

Og riktig nok – da ble det tellende resultat. Hun hadde tatt seg på 22 døgnet i løpetiden. Hvilket betydde at jeg hadde vært alt for tidlig ute før. Lea fikk i alt 2 kull og 11 valper med Flekken til Kari og Tor. Det er ikke å anbefale å ta to kull med samme hannhund, med den trange avlsbasen rasen vår har. Jeg fikk også med rette kritikk fra avlsrådet for omparingen.

I det første kullet tok jeg igjen en hannhund. Mølledammens Max. Han var et stort talent, med en enorm jaktlyst og en psyke som var sterkere enn fysikken. Det ble hans bane dessverre og han døde alt for tidlig av tarmslyng.

Han var en lett hannhund, men hadde Cert og Bir på utstilling. Han deltok på flere prøver og ble norsk jaktchampion. Han hadde ett kull etter seg.

NJCH Mølledammens Max f. 1997 med hare i Engerdal. Mølledammens Klinge 1 år gammel. f. 1999. Klinge med valpekull 2005

I det andre kullet tok jeg igjen ei tispe. Mølledammens Klinge. Som småbarnsfar og eier til 3 Hamiltonere fikk Klinge litt for lite tid i skogen. Men det gjorde egentlig ikke så mye. Hun var et naturtalent. Andre høsten hennes startet hun på prøve 4x. En 1. premie og 3 stk 3. premier ble resultatet. Dessverre for Klinge ble det flytting til Østerdalen og oppbygging av gard for meg og familien, så harejakt og prøver ble nedprioritert i noen år. Klinge ble lånt bort og ble mye brukt på jakt – det ble skutt uendelig mange harer for henne.

Men så i 2005 tar jeg et kull på henne – med Spärns Rapp til Per Erik Hanstad. 7 valper. Det ble et svært godt kull, med flere jaktpremierte og gode jagere. Her tok jeg igjen Mølledammens Lynna. Ei flott tispe som ble utstillingschampion. Hun var også en god jager med utrettelig jaktlyst. Dessverre ble hun for løs, så noen eliteprøvekarriere fikk hun ikke. 2×1 og 2×2 fikk hun på 5 åp starter.

Mølledammens Lynna f.2005 NUCH                             Hennes datter Mølledammens Lea f.2012. NJCH og NUCH

I 2012 har jeg ett kull på Lynna med Casper. Casper kom fra Tom Høibakks oppdrett i Mjøndalen og hadde svært solid stamme. Jeg satt i avlsrådet den gangen og hadde Casper hos meg noen uker. Vi brukte han på Lynna og Klinge, ei trøndertispe. Dette ble gode kombinasjoner med flere jaktpremierte i begge kullene. Men litt i overkant løshet på noen av hundene må tillegges.

Det var to tisper i mitt kull. Begge var utrolig fine eksteriørt som valper og jeg var veldig i tvil om hvilken jeg skulle velge selv. De var svært ulike som typer. Zenta, som hun ble hetende, var energisk og sta. Og vi hørte henne mye. Det var mye lyd. Lea, den andre, var en annen type. Rolig og avslappet, aldri en lyd å høre. Og da ble hun selvfølgelig ungenes og fruens favoritt.

Det ble så de fikk bestemme denne gangen og Lea ble igjen hos oss. Jeg har aldri angret på det. Lea ble og er fortsatt en fantastisk hund. Men hun har en feil, og det er et hèst og lite hørbart mål. Det var muligens grunnen til at hun brukte målet lite som valp. Antagelig en medfødt feil med stemmebåndene.

Men hun er champion, både på jakt og i ringen. Årets hund og klubbmester i Østerdalen og har markert seg. Men de høyeste egenskapspoengene får hun selvfølgelig ikke. Søstra Zenta er også høyt premiert og prøvevinner i eliteklasse. Hun har i motsetning til søsteren et fantastisk mål og en nydelig målbruk.

I og med Lea hadde disse problemene med mål og målbruk, begynte jeg å se meg om etter noe nytt. Jeg visste ikke om problemene til Lea var arvbare og for sikkerhets skyld, så jeg etter en ny tispevalp. Jeg hadde god tid og lette med lys og lykt. Som avlsrådmann hadde jeg fulgt med godt i mange år. Lassebos kullet i Nord Sverige hadde resultater ingen kunne matche og det fristet med en valp derfra. Ettersom den eneste tispa i kullet ikke fikk valper, måtte en ty til linjer etter kullbrødrene. Og da Lassebos Figo`s sønn Traj skulle ha kull med Trittberget Lycka, tok jeg kontakt med oppdretter Fredrik Nordin nord for Østersund i 2015. Vi fikk førstevalget og slik kom Trittbergets Klinge til oss i Hodalen.

   

Trittbergets Klinge nyter govær i Engerdal etter en fin jaktdag. Klinge på NM 2021. Klinge er ei god mor.

Klinge ble og er en god hund. Født rådyrren som mange av mine tidligere hunder. En styrke for rasen vår. Hun hadde bra jaktlyst og stå på vilje og dermed ikke den enkleste og få med seg hjem når jeg ville hjem. Men med mye trening må vi kunne si at lydigheten er godtagbar – men noen klar 5 er hun ikke. Det var mye god arv i kullet. Den siste jaktprøvedagen i 2017, da disse hundene var nesten 17 måneder, startet 3 av de på jaktprøve. Klinge og en bror fikk 1.åp. En tredje fikk 2. åp. Imponerende av 3 kullsøsken i så tidlig alder.

Svakheten til Klinge er trang målbruk, spesielt på snø. Hvis hun kommer mer 3-4 minutter etter haren er hun svært sparsommelig i målbruken. På jakt er dette helt greit, hun er svært lett å lese. Men på jaktprøver vil hun miste både lospoeng og egenskapspoeng da losen kan bli litt rom. Men hun har da rukket å markere seg, med topp 3 på DM, NM deltagelse, landskampdeltager og årets unghund, årets hund, samt Bir på Hamiltontreffet.

Klinge har hatt ett kull, med Ullangårdens Stej med Roger Henriksen. Disse 4 avkommene er i skrivende stund ett år gamle. De blir spennende og følge disse videre i sin karriere.

Klinges siste og andre kull blir forhåpentligvis kommende vinter. Jeg har sett på flere spennende hannhunder, så vi får se hva vi faller ned på til slutt.

Tusen takk for oppmerksomheten. Håper mine erfaringer og gode opplevelser med rasen Hamilton kan få deg til å velge rasen som din familie og jakthund.

Jeg er sikker på at du ikke kommer til å angre på det. Den perfekte hund finnes antagelig ikke. Alle mine hunder har hatt noen småfeil eller svake sider. Noen av de er på grunn av feil jeg har gjort under inndriving og jakt, andre er medfødt. Men med erfaring og innsikt gjør vi færre og færre feil med årene.

Men felles for alle har vært et førsteklasses gemytt, prima helse og funksjonelt eksteriør. Det må ligge i bunn for at vi skal få en jakthund som fungerer optimalt !!

Hamiltonmiljøet er et svært trivelig og inkluderende miljø jeg har vært så heldig å få være med i gjennom mange år. En ring med positive styremedlemmer som arranger treff og sosialt samvær hvert år. Avlsrådet vårt holder også et godt faglig nivå og jobber for at rasen vår fortsatt skal være i toppen hva gjelder :

HELSE- JAKTEGENSKAPER- EKSTERIØR – GEMYTT

Vi har alle et ansvar for å avle på friske hunder – velge partnere som gir innavlsgrad så langt ned mot 0 som vi klarer, starte på jaktprøver, røntge hundene våre, gå på utstillinger og reklamere for rasen på en gjennomført positiv måte !

NDCH Mølledammens Lea og NJCH Trittbergets Klinge var med på innspilling av tv-serien Jaktlaget som gikk på TV-Norge 2018.  En morsom opplevelse for oss. Masse action og harefall ble det også. Det var forhåpentligvis god harejakt og Hamiltonreklame.

Med beste hilsen

Terje Sandberg – Mølledammens Kennel.